Har du lagt merke til hvordan idrettsutøvere nesten alltid svarer nei først i en setning, når de intervjues på tv? Er det for ikke å skryte av seg selv, eller er de så beskjedne og demper seg ved å si nei først?
I dag tidlig hørte jeg som vanlig på radioprogrammet
Språkteigen, og der kommenterte Jan Svennevig, professor ved Universitetet i Oslo, akkurat dette fenomenet. Vi begynner gjerne et svar med nei, jo eller ja. Det uttrykker ulike nyanser i forhold til det som kommer etterpå. Akkurat slike nyanser kan være veldig vanskelig å forklare til en utlending som lærer norsk, mener professoren.
Hvis du spør noen: Hvordan går det? Og svaret begynner med Jo,....vet vi at det som kommer antageligvis er noe positivt og greit. Hvis du begynner med nei, er det kanskje noe du er usikker på eller misfornøyd med. Hvis du spør noen om hvorfor en situasjon er så spent og vanskelig, og svaret begynner med Ja, det kan jeg forklare....., blir ja på en måte en ventepause, hvor det derpå kommer en eller flere forklaringer, altså et mer komplekst svar.
Tilbake til at idrettsutøvere svarer: Nei,.... jeg er veldig fornøyd med resultatet i dag.... Noen sier at det kan være en unote å svare sånn, eller at nei fungerer som et fyllord. Jeg er enig med Svennevig at det har en vesentlig funksjon om vi svarer med ja, nei eller jo. Kanskje nei, i begynnelsen av et svar har blitt litt utvannet, for vi bruker det hele tiden:-)
Har du denne vanen eller unoten?
Kos deg med eksemplet under med vår lokale helt:-)
Intervju med Anders Jacobsen
Intervju med Anders Jacobsen
